Dette innlegget vil være fullt av pessimisme og stakkarshelena tekst, er du ikke i mode for å lese det, så foreslår jeg at du slutter å lese nå.
Jeg sitter her, alene. Noe annet var vell ikke å vente. Han hadde ikke før vert ferdig i telefonen før han brukte hunden som unnskyldning for å komme seg ut. Så nå sitter jeg her, med masse på hjernen, irritasjon, eller det har blitt mer til sinthet. Ingenting er slik som jeg skulle ønske det var. Føler meg mutters alene, føler meg fremmed. Hvordan skal man starte en samtale full av følelser og smerte med en mann man ikke kjenner, en man mann egentlig skal kunne kalle pappa. En man som skal se på deg og forstå hvordan du har det uten at du trenger å si noe. Vell, det gjør ikke denne mannen.
Sannheten er vell den at mannen jeg kan kalle pappa døde for ca. 7 måneder siden. Føler meg forlatt, igjen. Drømmelandet, den perfekte familien er vasket bort fra hjernen min for lengst, jeg sitter igjen med bare deler, deler som allerede er i oppløsning.
Jeg skal starte med særemnet nå..
