Etter at min bestefar gikk bort har alt jeg en gang trodde på blitt snudd opp ned. Jeg har alltid hatt sterk tro på at når en dør så vandrer sjelen videre til neste person, uten noe ”mellomlanding” om du skjønner?k Men etter alt som har skjedd har jeg begynt å tenke på en helt ny måte.
Hvorfor strever vi med gode karakterer, god jobb og å være snill med alle og enhver om det ikke finnes noe etterpå? Hvorfor skal hele mitt liv gå ut på å glede andre? I tillegg til dette håper jeg at far ser meg, at han hører hva jeg prater om når jeg besøker han på grava, jeg håper rett og slett at han er her sammen med meg. At han passer på meg og ikke minst at jeg får lov til å se han igjen en dag, kanskje den dagen jeg dør? Dette er helt motsatte ting av hva jeg tenkte på før. Ganske så utrolig i og med at jeg er en ekstremt sta person, som sjeldent går tilbake på noe jeg har sagt eller gjort.
Den siste tiden har disse tankene blitt veldig voldsomme, og jeg har begynt å føle at livet er unødvendig at jeg ikke trenger å være snill, flink eller hjelpsom. Hvorfor trenger livet meg, og hva trenger jeg av livet? Jeg så på Lisa Williams her om dagen, tror i hvert fall det er det hun heter, programmet går på FEM, og handler om livet blant de døde, jeg tenkte masse på det etterpå. Kunne hun virkelig høre og se døde folk? Jeg har i hvert fall ufattelig lyst til å treffe den damen. Kan hun få kontakt med far?
Jeg går rundt i huset, vandrer som en skygge av meg selv, tenker, strever, jeg strever med å komme meg opp, opp for å bli den personen jeg en gang var, den som bærer skyggen. Når jeg nesten når målet kommer det over meg igjen, som en svart teppe. det fører meg ned, ned til bunnen, kanskje det er der jeg hører hjemme? Jeg vil ha svar, jeg leter, ingenting er lett å finne i mørket, det får meg til å ville opp igjen, jeg prøver på nytt.
Av og til kommer det små lyn av lysglimt, de treffer meg rett i hjertet og jeg drømmer meg bort, til den gang da jeg var liten og livet ikke hadde bekymringer. ”Det var solskinn, vi herja, rydda og ikke minst så fiksa vi i hagen. Mor kom til å bli overlykkelig når hun kom hjem, DET var jeg i alle fall hundre prosent sikker på. Hagen ville være perfekt, og ikke for å snakke om lekehuset, jeg vaska da han ropte. Han kjente meg godt, der han stod, smilende, verdens snilleste. Jeg sprang mot han og hoppa opp i trillebåra som var full av løv. Faktisk så hoppa jeg så hardt at han mista taket og trillebåren glapp ut av hendene hans, det var ikke en mine å se i det snille ansiktet hans. Da vi var framme ved tømmeplassen tok han den samme gamle spøken som han alltid gjorde, han skulle liksom glemme av at jeg satt der å tømme meg også nedi du liksom!...”
Når disse fine minnene kommer er livet perfekt, men så kommer den stygge virkeligheten. Hvor er han? Savner han også de gode stundene? Jeg håper i alle fall det. Jeg ber på mine knær om at alle mine teorier om døden er usann, at den bare spille hjernen min et puss. På den andre siden, det er mange sider ved meg selv jeg ikke vill at han skal vite om, at han aldri skal finne ut. Er det ikke best da at han ikke vet hva jeg gjør, sier eller tenker? Jeg blir forvirret, føler at jeg trenger hjelp til å tenke, men hvis jeg får hjelp til å tenke, da blir jo min tankegang påvirket av hva andre tenker og sier? Da blir jo ikke det jeg tenker mitt eget, det blir på en måte ikke mine tanker.
